Kolbein Falkeid: Øyet og virkeligheten (dikt)

Falkeid debuterte som lyriker i 1962, og det er kommet mange dikt fra han gjennom åra. Nå har han skrevet en diktsamling som handler om livet, om kampen for å komme oss i gjennom uten å godta at det finnes krefter som vil bryte ned og forsure tilværelsen. Det handler om å bli gammel, og se tilbake på det som har vært. Å kunne se tilbake uten bitterhet, men være takknemlig. Som den eldre damen jeg er, kan jeg kjenne igjen mye i dikene hans. De er realistiske og direkte, skrevet på et dagligdags språk, rett på sak. Han dveler ikke ved alderdomstegnene, "Tror du dette er virkelighetsflukt, tar du feil. Det er alder, ikke noe annet", sier han i det første diktet, som heter Håp av luft.  Men han kan bli nedfor også, i diktet På bunnen. Han skriver om den store smerten ved å være ned på bunnen. "... Det skal stor smerte til å falle så dypt. Få er forunt eller fordømt til denne erfaringen hvor døden er angst for døden, kravlende på den jordslåtte siden av en stein i skogen." Han har ikke vært der sjøl, sier han, for han reddet seg inn på et tverrslag av dikt, og kom seg opp igjen. 

Han skriver vakkert om generasjoner i diktet som heter Barn.
" Og så kommer dere! 
Jublende ukyndige
 og likevel sprenglærde i
 livsglede og gråt 
umistelig for en mor
 og en far 
enn deres egne liv,
gullnøkler
til gåte bak gåte
Ja, dere
som nå erobrer den flik
 av virkeligheten
vi kaller vår.
Hvem er dere?
Bli hos oss, for uten dere
er vi hjemløse her, vi
som kaller oss foreldre."

Jeg syns det er så enkelt og fint sagt. De fleste dikta er skrevet ut fra et Jeg. Og det unnskylder han seg med til slutt, i diktet Unnskyld meg. Det finnes så mye større å skrive om, sier han, som for eksempel kristendom og islam, klima eller den vanvittige grenseoppgangen mellom søsken, Kain og Abel. Men det er nettopp hans ydmyke og ærlige måte å skrive på som gjør at jeg liker diktene hans. Vil du lese dikt som er lett tilgjengelige, les Kolbein Falkeid.

Cappelen Damm
2014
90 sider
Bokmål
Lest som eBokBib