søndag 26. februar 2017

Hannah Green: Jeg lovet deg aldri en rosenhage (Roman - Bokhyllelesing)




En bok, utgitt i 1963, som er blitt aktuell igjen, blant anna via serien Stemmer i hodet, som som går på TV nå. Begge deler handler om unge mennesker med diagnosen schizofreni, og veien ut til en "normal" hverdag. 

Dette er en sterk og sjølopplevd roman om hovedpersonen Deborah Blau, som i en alder av seksten år blir lagt inn på datidens sinnsykehus. Vi blir tatt med inn i hodet hennes, der en annen virkelighet rår. Med diagnosen schizofreni, har Deborah skapt sin egen verden, landet Yr, som trekker henne bort fra menneskenes virkelige verden og inn i en ghetto av demoner. Boka er en reise inn i galskapen, og tilbake. Og den som står bak hjelpeprogrammet er doktor Fried, som etter lang tid klarer å få Deborah ut av Yr`s fabelverden.
 "Jeg lovet deg aldri en rosenhave. Jeg lovet deg aldri full rettferdighet...og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke. Det eneste jeg kan tilby, er hjelp, så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene. Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er det samme som å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til. Jeg lover aldri løgner, og en fullkommen rosenhavenverden er en løgn..og dessuten kjedelig "

Forfatteren har sjøl opplevd å være innlagt på et amerikansk sinnsykehus i fire år. Hun var nitten år da hun ble utskrevet. Hun opplevde mange tilbakefall, men samtaleterapien med den berømte Frieda Fromm-Reichmann hjalp henne til slutt ut av kaos og angst. Det er henne hun kaller doktor Fried i boka. Hun gir pasienten sin et valg om hun vil komme tilbake til den virkelige verden, komme seg ut av fantasiene som er så gode å flykte inn i når verden butter imot.

I denne boka ligger det mye visdom og klokskap. Å arbeide innenfor psykiatrien er krevende og vanskelig. Jeg håper og tror at de som arbeider innenfor dette feltet har lært mye gjennom de siste åra, og har gjort framskritt i behandlingen av psykotiske mennesker. Frieda Fromm-Reichmann var en foregangsperson i arbeidet med psykoterapi, der hun la vekt på pasientens kreative evner og mente at ved å bruke dette kunne de få en innsikt i den mentale sykdommen sin. 

Jeg skulle lese en bok oversatt fra engelsk som februarutfordringen i Bokhyllelesing, og angrer ikke på at jeg plukket fram denne boka og las den om igjen 

(Det er bloggeren boktanker som har Bokhyllelesing)

Den norske bokklubben
1971
250 sider
Oversatt av Tone Bull
Bokmål
Fra egen bokhylle

lørdag 25. februar 2017

K.S.Tremayne: Ildbarnet (Thriller)




Jeg var veldig spent på denne romanen, en thriller fra vakre, men tøffe Cornwall i Sør-England. Sitat fra boka::
"Dette fryktelige og avskyelige landskapet, i utforbakke mot hatefulle soloppganger og tidens slutt."

Hovedpersonen Rachel er født og vokst opp i den fattige delen av London, men har klart å komme seg ut av miljøet på østkanten, da hun er en intelligent og målbevisst ung dame. Nå har hun møtt den rike enkemannen David Kerthen, eier til det store og flotte godset som har vært eier til mange av de store gruvene i Cornwall. Hun har oppnådd det hun har lengtet etter, en mann hun elsker, hans vakre sønn, Jamie, som hun får sterke følelser for, og en praktfull eiendom.

Men selvfølgelig kan ikke lykken vare, og ting begynner å skje.Jamies adferd endrer seg, han vandrer rundt ved de farlige klippene og gruvegangene, "ser" sin avdøde mor, og kommer med urovekkende spådommer. Uforklarlige ting skjer, og Jamie mener at den avdøde moren står bak. Drevet framover av Jamies spådom om at hun kommer til  dø i jula, begynner Rachel å rote opp i fortida, og finne ut hva som skjedde da Jamies mor omkom i gruvene.

Dette er en skikkelig psykologisk thriller, med skrekkscener fra fordums tid. Skummel og fantastisk spennende, til tider. For jeg innrømmer gjerne at jeg ble skuffet. Det ble litt for mange løse tråder og kaotiske hendelser for meg. Jeg syns det virker som om at mange forfattere må overgå hverandre i fantastiske skrekkevariasjoner, med gotisk tilsnitt, og det er vel rett og slett jeg som har fått nok for en stund. Syns "Istvillingene" var mye bedre. 

Font forlag 
2017
378 sider
Oversatt av Tore Aurstad
Bokmål
Leseeksemplar

fredag 24. februar 2017

Torsdagens gullkorn (1)

Skjønnheten er fattig, når den ikke er det harmoniske uttrykk for en tilsvarende sjel.
Camilla Collet

torsdag 23. februar 2017

Muriel Spark: Frøken Jean Brodies beste alder (roman)



Handlingen er fra 1930-årene. Frøken Jean Brodie er lærer på pikeskolen i Edinburgh. Hun underviser unge jenter fra ti-årsalderen, men på en noe utradisjonell måte. Hun tar dem med ut i naturen, forteller dem om kjente menn og kvinner, og om livet. Og det gjør hun ved å fortelle om sitt eget liv, også eget kjærlighetsliv. Hun kjenner elevene fra deres egne særtrekk, og utvikler disse. Hun setter gamle hoder på unge skuldre, som hun sjøl sier. Brodie-klikken er etter hennes utsagn skolens créme de la créme.

Frøken Brodie er en uortodoks lærer, lidenskapelig og uforutsigbar, en kvinne med høye idealer og sterke meninger. Hennes innflytelse på elevene er sterk, også når hun forfekter sine politiske idealer, der hun blant anna har Hitler og Mussolini. Hun manipulerer gjerne elevene sine. Men etter hvert som elevene blir eldre klarer de å se at ikke alt hun står for er like bra, de oppdager at de har gått glipp av den nære virkelighet. Sjøl om de må innrømme at hun var den største læremesteren gjennom ungdomsårene, har de mistet noe på veien.

Boka inneholder mye humor, her er mange gode replikker. Den er en moderne klassiker, og jeg har lest at den skal være en av de beste engelskspråklge bøkene i forrige århundre. Frøken Brodies steke innflytelse på ungjentene må vel sees på som et bilde på politisk indoktrinering.

Muriel Spark kjenner ungjentenes tankegang og klarer derfor å levendegjøre de unge for oss. Og den eksentriske og bestemte læreren likeså. Og det er ingen tvil om at dette er god skrevet. Skjønner også at boka vekte oppsikt med tanke på hvordan lærerrollen var på den tida.

Jeg hadde store forventninger til romanen, ikke minst etter det flotte forordet av Vigdis Hjorth. Og en hærskare gode kritikker fra den tida den ble utgitt. Men jeg må innrømme at jeg ikke ble særlig revet med. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Vi har lest boka i lesesirkelen vår, men har ikke hatt møte for å diskutere den enda. Er spent på de andres reaksjon.

beathe har også lest boka, og likte den godt.

Forlaget oktober
2014
142 sider
Oversatt av Merete Alfsen
Bokmål
Lest som eBokBib

onsdag 22. februar 2017

Bra filmopplevelse - Paterson

Paterson

Dessverre er det ikke så ofte jeg går på kino, da det bare er kino en gang i uka her jeg bor, og da er det for det meste filmer jeg ikke har behov for å se. Men en gang iblant er jeg i Trondheim, og da prøver jeg å få med meg et kinobesøk. Denne gangen ble det Paterson, som min datter anbefalte sterkt.

Fra filmweb: "Paterson er bussjåfør i byen Paterson, New Jersey - de deler navn. Hver dag følger han en enkel rutine: Paterson kjører bussruten sin, i lunsjpausen skriver han poesi i en notatbok, han stopper i en bar og drikker én øl, så går han hjem til sin kone Laura. 
Lauras verden derimot, er stadig skiftende og hun får daglig nye innfall og ideer. Stille observerer filmen dagliglivets triumfer og nederlag. Og dermed også hverdagens poesi i sine minste detaljer." 
Dette var en nydelig hverdagshistorie som grep meg. Den stillferdige poeten og bussjåføren Paterson har faste rutiner, hver dag. Han observerer livet rundt seg, mennskene som går inn og ut av bussen. Han plukker opp bruddstykker av samtaler, han elsker jobben sin. Hver ledige stund skriver han dikt. Laura ønsker at han skal ta kopi av diktene, og helst prøve å utgi dem. Men for Paterson er det nok å være i prosessen.
Virkelig en flmopplevelse som sitter i meg, flere dager etterpå.
Originaltittel:Paterson
Regi: Jim Jarmusch
Skuespillere: Adam Driver, Golshifteh Farahani, Chasten Harmon, Barry Shabaka Henley, William Jackson Harper , m.fl.
Nasjonalitet: USA

tirsdag 21. februar 2017

Carolina Neurath: Fartsblind (roman)


Fra forlaget:"De trodde de var trygge. Hun kan felle dem.
Under en jakthelg i Skåne får Peder af Rooth beskjed om at den tradisjonsrike og renommerte stockholmsbanken han er direktør for, er i ferd med å gå under.

Det er en stund siden økonomijournalist Beatrice Farkas fikk tipset som nå kan felle banken.
I flere måneder har hun kjempet mot landets mektigste finansmenn. Og sin egen redaktør. Men hun hadde ikke sett for seg de enorme konsekvensene av avsløringen.

En natt blir hun vekket av en sms. En av kildene hennes har falt fra en balkong i hjemmet sitt. I pressen omtales dødsfallet som et selvmord, men Beatrice er overbevist om at dette ikke stemmer. Noen ville stoppe ham."


Dette må være en spennende bok, tenkte jeg. Men for meg ble den ingen page-turner, heller tvert imot. Jeg er sikkert alt for lite interessert i finansmiljøet og maktspillet der, for dette ble rett og slett kjedelig. Las 3/4 av boka, og ga opp. Det er ille hvis dette ligger nær opp til virkeligheten, for her er det mye snusk. Her satses det stort, men ingen tar ansvaret når det går galt. Har nettopp sett TV-serien Bedrag, som nettopp handlet om bankenes spill og maktarroganse, så sannhetsgestalten ligger vel der i en viss grad. En replikk som blir gjentatt er: "Historien viser at innflytelsesrike direktører pleier å klare seg. Det er det som skiller oss med makt fra dere uten makt."   

Noen vil sikkert like denne boka, for forfatteren skriver godt. Men for meg ble den på siden av hva som interesserer meg.



Om forfatteren:
Carolina Neurath
 (f. 1985) er økonomijournalist i Svenska Dagbladet. Hun har mottatt Stora Journalistpriset og Guldspaden for sitt arbeid. Hun er forfatteren av de to omtalte reportasjebøkene De svenska riskkapitalisterna (medforfatter Jan Almgren) og Den stora bankhärvan

Vigmostad/Bjørke
2017
371 sider
Oversatt av Camilla Wimmer
Leseeksemplar

mandag 20. februar 2017

Shari Lapena: Naboparet (krim)


Anne og Marco skal til naboen for spise middag og ha en hyggelig frikveld. De har bestilt barnevakt, men hun melder avbud i siste liten. De velger likevel å gå, men tar med baby-call, og planlegger å se til lille Cora på seks måneder hver halvtime.
Men da de kommer hjem, etter å ha drukket en del, finner de ytterdøra på gløtt, og barnesenga tom. Hva kan ha skjedd? Hvem har interesse av å kidnappe den lille jenta? Spekulasjonene kommer. Politiet, ved førstebetjent Rasbach, kobles på saka. Han begynner å grave i ekteparets nåtid og fortid, og det gjør Anne og Marco også. Kjenner de virkelig hverandre godt nok? Annes velholdne foreldre blir viktige medarbeider i oppklaringen av saka, og ikke minst naboene.

Her ligger mange hemmeligheter som etter hvert kommer for dagen. 
Et fantastisk plot, en thriller med utrolig driv. Jeg har lest på senga, og det ble en lang natt! 

Boka er skrevet i presens, noe som gjør den svært fengslende og intens. Vi følger tankene til førstebetjenten, Anne og Marco etter hvert som historien utvikler seg. Vi ser rom, personer, bekledning ut fra hver enkelts observasjoner. Her er mye psykologi og menneskekunnskap. Dette likte jeg ! 


tine har også lest boka og blogget om den.

Gyldendal
2017
333 sder
Oversatt av Inge ulrik Gundersen
Bokmål
Leseeksemplar

søndag 19. februar 2017

Arne Garborg: Haugtussa (Diktsyklus. Bokhyllelesing januar)






Haugtussa er noe av det vakreste jeg leser. Det er et langt, lyrisk dikt, bygd på danserytmer, salmer og stev. Veslemøy, som også blir kalt Haugtussa, er ei ung jente som ser det andre ikke ser. Hun er ei vakker jente som sysler med det samme som andre unge jenter gjør. Hun bo sammen med mor og en søster. Den andre søstera har flyttet hjemmefra, og døde. Men en natt ser Veslemøy den døde søstera, som gir henne gaven å se syner. Veslemøy er forelsket i Jon, men Bergekongen kjemper om å få henne. Hun kjemper om å komme bort fra trollmaktene, noe som blir en vanskelig kamp. Da Jon svikter henne for en storgardsjente, opplever hun en stor sorg. Veslemøy er en svært følsom jente, med stor fantasi. Nå ser hun til stadighet de underjordiske, tusser, troll og huldra, noe som skremmer henne. På vei hjem fra kirke sammen med mor, finner hun et bein som hun vil skal drive bort de vanskelige syna hun har:
"Der millom greftir sein
og hugtung rek ho.
Der ligg eit morki bein;
det til seg tok ho

Ved barm ved vyrdsam agt
ho vil det live;
det skal den vonde magt
frå henne drive."


Det er vondt å lese om hvordan Veslemøy kjemper for å komme seg unna skrømta ho ser. De må tilkalle presten for å roe henne ned. Men hun blir ikke kvitt det som skremmer henne. 

Garborg har virkelig skrevet en nydelig diktsyklus med mangfold. Og med stor menneskekunnskap. Et av dikta som viser hvordan fanden har laget sine regler er Svarte-katekisma. Den starter med ti krav og seks tillegg som sier hvordan vi mennesket skal oppføre oss. Det går ut på å være bra og god utad, men bak overflata kan du være et svin, banne, lyge og stjele og svike grannen din i stor og smått. Dette er vel slik menneskene er. Den blanke overflata er viktig, og glinser det bra nok blir en godtatt og også opphøyet.
"Han har trui! Han som me! Inn i flokken!"

Etter at hun kommer til hektene etter lang tid med mareritt, klarer hun endelig å kvitte seg med synene. og diktsyklsen slutter med :

"Her ser du visdoms volve stå.
Ho vil deg gjeve djupt å sjå
og store røynsler herde.
Ho er deg gjennom helheims gov:
dr skal du skimte livsens lov
og gjennom rædsle lære
det verk, som vert di ære." 
Haugtussa handler om lengsel og oppvåkning, både følelsesmessig og seksuelt. Og om hvor vanskelig det er å være mer følsom enn andre, og i tillegg være synsk. Hun var tidligere en beundret jente i kameratflokken, men når hun blir for sær, tar de avstand fra henne.

Her er nydelge skildringer av natur, dyr, fugler og mennesker. Kjente sanger vi lærte i barneskolen er her, som f.eks  Småsporven, Det stig av hav eit alveland og Vårdag.


Ane Torp har hatt en gripende og moderne forestilling med Haugtussa, noe jeg gjerne skulle fått med meg.

Anbefaler på det varmeste å lese Arne Garborg sine bøker, og særlig Haugtussa!

Jeg har lest en utgave fra Ashehoug fra 1961. Men har også en nydelig utgave, med illustrasjner av Håkon Bleken. Et praktverk.

lørdag 18. februar 2017

Marta Breen: Født feminist (debattbok)


"Vi hører om det overalt: Norske kvinner har plukket opp håndarbeidet igjen, de baker småkaker og dyrker husmorrollen. Sju av ti unge kvinner synes «det hadde vært fint å bli forsørget av en mann», mens et økende antall tar sin ektemanns etternavn."
Marta Breen lurer på hva som er skjedd. Er de unge i dag mer konservative enn foreldrene var? Jeg må tenke tilbake på min ungdomstid. Jeg var sjøl ung nygift i 1970, stiftet familie og begynte i fast jobb. Jeg var glad da det ble barnehage i bygda der jeg bodde, jeg kunne ha full jobb, og jeg kunne sjøl bestemme hvor mange barn jeg ville ha. Vi som var unge mødre begynte å kjenne at likestillingen snart var en virkelighet. Jeg solte meg toppløs, jeg kledde barna i brunt og oransje. I "syklubben" diskuterte vi abortlov og barnehageutbygging, vi las Erica Jong og Susanna Brøgger. Jeg deltok aktivt i kampen mot EU og Mot atomvåpen.
I dag er de unge opptatt av interiør, cupcakes, motevisninger og kjendiser. Media lager idealene. Den tradisjonelle, konservative kjernefamilien er tilbake. Dette er verdier jeg setter pris på. Men det er viktig å finne en balansegang. Ikke alle MÅ strikke, sy, bake og ha et perfekt hjem. Det er ikke bare enkelt å være unge foreldre i dag. Barna kommer foran alt, både kvalitet og kvantitet kreves."Tilknytningsomsorg" heter det det i dag. Skolen forventer at foreldre stiller opp i stor grad,  fritida er fylt av aktiviteter som foreldrene skal bringe og hente til. Barna er gjennomorganisert. Det holder ikke å være i samme rom som barna, og tro at man er sammen med dem. Nå skal vi ned på golvet og delta. Blir det idi til å gjøre noe for egen del?
Marta Breen oppsummerer foreldregenerasjonen og egen generasjon på en skarp, kritisk og personlig måte. Hun fikk meg til å nikke gjenkjennende mange ganger, og jeg ble både forbannet og sint innimellom. Men må innrømme at latteren satt løst også. Hun er en mester til å sette ting på spissen, hun har ordene i sin munn, og pennen på rett plass. 
Det er ikke enkelt å snakke om feminisme i dag. Men boka til Breen gjør det med humor og en snert.  Den gir ingen løsninger, men får oss til å tenke over endringene i samfunnet. Jeg syns denne boka var så bra at jeg vil anbefale den til alle i alderen 18 til 80 år. Tror at alle vil  finne noe de kjenner igjen, og kanskje får det oss til å se at mye har gått framover, noe har stagnert. Det er aldri bortkastet å reflektere over hvordan samfunnet endrer seg.
Gyldendal
2014
223 sider 
Bokmål
Lest som eBokBib

fredag 17. februar 2017

Ian McEwan: Nøtteskall (roman)


Denne gangen har McEwan skrevet en Shakespeare-inspirert bok. Sitatet er hentet fra Hamlet : "Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Trudy bedrar sin ektemann, John, en følsom mann som skriver og leser poesi til henne. Men han er blitt for kjedelig, og etter hvert for feit. Elskeren er broren Claude. En noe kynisk og enkel mann. Nå har de to planlagt å bli kvitt John, for alltid. Men planene blir observert nøye, av den snart ni måneder gamle fosteret i Trudys mage. Det lille fosteret må finne seg i at mor drikker vin, i store mengder, etter hvert som mordet planlegges. Men etter hvert blir den lille kresen, og ønsker spesielle vinsorter og god oster! Og lengter etter mer - en liten beruselse. Alvorlig nok, et alkoholisert barn vil bli født. Men dette er likevel en humoristisk, leken bok. Mens plottet sakte bygge seg opp, får vi stadige input fra det hjelpeløse fosteret, som er vitne til svik, tanker om mord, og sex mellom de to elskende.

McEwan bygger opp handlingen på en fantastisk finurlig og bisarr måte, der mange samfunnsproblemer trekkes inn, også gjennom fosterets observasjoner av livet utenfor "nøtteskallet". Her leser vi om klima, asylpolitikk, fremmedfrykt og mennesket forfall, mens bekymringene for den kommende groteske kriminelle handlingen planlegges.

Jeg har stor sans for McEwan, og likte denne boka svært godt. Jeg kunne skrevet mye om handlingen i romanen, som nærmest blir en kriminalroman, men velger å overgi ordet til andre bloggere, som har skrevet omfattende og flotte omtaler om Nøtteskall før meg.  


2017
208 sider
Oversatt av Einar Blomgren
Bokmål
Leseeksemplar