mandag 23. april 2018

Lucinda Riley: Perlesøsteren (Roman)




Da er vi kommet til bok nummer fire i den fascinerende og spennende serien om de syv søstrene. Faren deres, Pa Salt, adopterte syv babyer fra ulike kontinenter, og ga de navn etter de syv stjernene i Pleiadene. Da han døde etterlot han seg noen ledetråder som skal vise vei tilbake til opphavet deres. Nå har flere av søstrene etter hvert hvert funnet fram til røttene sine, og CeCe, som har vært nær knyttet til og nesten avhengig av søsteren Star, står for tur. Hun har alltid følt at hun ikke passet inn, og er svært ensom etter at søsteren fant sin store kjærlighet og flyttet. CeCe har alltid vært interessert i kunst, men droppet likevel ut av kunstskolen. CeCe har bare et lite spor å følge, et gammelt  fotografi og navnet på en kvinnelig pioner som bodde i Australia for over hundre år siden. 
Hun drar til Australia via Thailand. Her kjenner hun for første gang at hun har tilhørighet. Hun blir påvirket av folk hun møter, naturen og ikke minst aborginkulturen på en måte som vekker lysten til å male igjen, og for første gang kjenner hun at hun passer inn. Som den usikre jenta CeCe er, får to personer stor betydning for henne på veien fram for å finne sin familie og sin integritet. Disse er Ace, en mystisk mann hun møter på stranda i Thailand, og Chrissie, en aborginjente hun møter i Australia. 

 Australia er et land med en spesiell og forholdsvis ny historie. Pionertiden fra koloniseringen av landet i 1788 er preget av slit og kamp for å overleve. Særlig har britiske kvinner satt sitt preg på denne historien. Og historien til de opprinnelige beboerne i Australia, aborginene , som har vært der i 50 000 år, er gripende, sterk og til dels stygg.
 (Fikk assosiasjoner til Sara Larks bøker, som handler om tilsvarende historier i New Zealand.) 

CeCe blir kjent med historien bakover i tid, der en prestedatter fra Edinburgh reiser til Australia som  selskapsdame. Her blir hun kjent med tvilingene Drummond og Andrew, to prikk like brødre utseendemessig, men svært ulike i personlighet. Disse to spiller en stor rolle i livet til Kitty, og etterkommerne i familien. Det gjør også de to kvinnene Camira og Alkina .
Lucinda Riley har stor fortellerevne og det er en fornøyelse å lese de episke romanen hennes. Det er nesten underlig at hun klarer å gjøre disse rike og bortskjemte kvinnene så autentiske og virkelige at en kan kjenne seg igjen i dem. Og Riley gjør alltig god research. Jeg ble fascinert av beskrivelsen av aborginenes kunst, særlig på grunn av at jeg har vært på flere kunstutstillinger i Australia og opplevd disse fantastiske bildene i virkeligheten. En opplevelse for livet.
Lucinda Riley skriver lett og godt, og trass i tykke bøker blir det aldri kjedelig. Å lese romanene hennes er en koselig og herlig adspredelse, særlig etter å ha lest mye krim i det siste. Gleder meg til neste bok om søstrene!!
Cappelen Damm
2018
606 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lånt på biblioteket

fredag 20. april 2018

Øistein Hølleland: Ewas album (Ungdomsbok)


Hølleland er en allsidig forfatter.som har skrevet et utrolig stort antall bøker, særlig ungdomsbøker. Denne er den første jeg leser av disse.
En vakker bok både utenpå og inni. Her møter vi Ewa, som er fjorten år. For seks år siden mistet hun moren sin i en bilulykke. Hun kjørte rett inn i fjellveggen, uten å bremse. I bilen lå morens cello uskadet. Hun spilte på den med stor ferdighet. Ewa studerer bilder av mor, fra hun var liten og fram til samme aldre som hun sjøl er nå.

"De er like høye, like i øynene,
de har tette, svarte øyenbryn,
til og med håret
er like langt,
like halv-langt."

Moren ønsket at hun skulle spille cello, men det ble ikke den store interessen. Nå tenker hun mer på det.

"Brahms.
Hun har Brahms i ørene,
sonate nummer en i E-moll.
Mammas musikk.
Mammas cello.
Mammas djupe toner..."

Ewa har god kontakt med faren, som skriver dikt og romaner. Men sorgen som sitter i begge fører til dårlig kommunikasjon. Hun syns hun lykkes mest i gymtimene. Og leder av guttebandet har spurt om hun vil være med og spille! Rock på cello. Ja, hvorfor ikke?

"Hun greier håret,
Det er langt nok foran
til at hun kan stramme det, feste det bak.
 hun ser, er et bilde.
Et nytt bilde, et annerledes bilde,
et bilde i hennes album.
Ewas album."

En kort, liten og enkel bok, med mye innhold. Forfatteren skriver i diktform, noe som passer godt syns jeg. Lettlest for ungdom fra 12-årsalderen.

N W Damm & sønn
1997
63 sider
Bokmål
Kjøpt for lenge siden

torsdag 19. april 2018

C.J.Tudor: Krittmannen (Krim)



Eddie bor i en liten småby sammen med moren, som er kvinnelege og forsvarer abort, noe som fører til store demonstrasjoner, og faren, som ikke har noen "ordentlig jobb". Han sitter hjemme og skriver. Eddie er alltid på farten sammen med vennene Fat Gav, Metal Mickey, Hopper og Nicky. De tegner figurer i kritt på asfalten for å gi hverandre hemmelige beskjeder. En dag skjer en tragisk hendelse i den lille byen. En jente blir funnet drept i skogen. Det er vennegjengen som finner henne. Jenta er kuttet opp i deler, og hodet blir aldri funnet. En mann blir mistenkt for drapet, noe som fører til at han tar livet av seg like etterpå. Ingen drapsvåpen blir funnet, men saken blir ansett som løst. Dette skjer i 1986.

I 2010 får Eddie, som nå er lærer, plutselig et brev med et kritt og en tegning av en krittmann, og samtidig får han besøk av Mickey, som har planer om å skrive en bok om det som skjedde da de var tolvåringer. Han har også mottatt en krittegning. Nå skjer mange skumle og mystiske hendelser, og Ed, som setter de i sammenheng med det som skjedde for tretti år side, blir skremt.  Mange hemmeligheter dukker opp etter hvert, og Ed vet ikke hvem han kan stole på. Han oppsøker folk fra fortida, og oppdager at tanker og minner fra barndommens hendelser ikke stemmer med virkeligheten. "Aldri anta noe, Eddie. Still spørsmål ved alt. Se alltid forbi det åpenbare."

Fortellingen veksler mellom det som skjedde i 1986, og nåtid, i 2010. En velorganisert og velskrevet krim. Til tider noe langsom og reflekterende, men så skjer nye saker, og tempoet øker igjen. Boka har et interessant persongalleri, mennesker i småbymiljøet på godt og ondt. Her er mange tanker rundt barnets perspektiv og observasjoner av det som skjer. Ed og flere fra vennegjengen er i voksen alder tydelig preget av det de opplevde i barndommen. 
Som Hopper sier til slutt i boka: "Noen ganger... er det bedre å ikke ha alle svarene, Ed".

Det høres nok merkelig ut at jeg liker faktisk boka bedre etter at jeg har lest den, enn underveis, Først når trådene er samla, klarer jeg å oppsummere i hodet.  

bjornebok,tine, minebokeranita og lillasjel. har lest boken, med ulike meninger om den.


Cappelen Damm
2017
350 sider
Oversatt av Guro Dimmen
Lånt på biblioteket

tirsdag 17. april 2018

Niels Fredrik Dahl: Mor om natten (Roman)



Forfatteren har lenge tenkt at han skal skrive en historie om sin far, men da moren overlot til ham en "nattbok", skrevet for hånd i mørke netter, der hun sleit med depresjon og migrene, blir dette bakgrunnen for hans fortelling. "Nattboken" var egentlig ment som en rapport til huslegen, som hun ikke torde å åpne seg for. 

Moren var født og oppvokst i Molde, der hun opplevde bombing av byen som 14-åring, noe som preget henne senere i livet. Faren hennes sviktet familien moralsk og økonomiske, noe som også forvirret den unge jenta. De mange tøffe migreneanfallene og depresjonene som blir en del av livet hennes,  satte også spor i sønnen. Det blir en taushet i familien, da ingen snakker om problemene. Det er ingen nærhet mellom foreldre og barn.  

Først noen år etter at moren døde, tar han fram boka hun ga ham, og han kan nå se at de hadde mye til felles, noe som fører til at han klarer å forstå henne bedre. Han bestemmer seg for å skrive om sin mor. Etter hvert som han leser og skriver, blir romanen om moren etter hvert like mye en bok om han sjøl. Han innser at mange av morens unnvikelser og mangel på åpenhet, er hans egne. Og hennes overlevelsesmekanismer blir dermed hans. Å se seg sjøl gjennom moren er poetisk og gripende beskrevet. 
" Jeg visste ikke hva det heter, jeg visste ikke at det finnes hundre former for frykt, tusen former for frykt, jeg visste ikke hvor vondt det gjorde å være så redd, jeg visste ikke at jeg skulle leve livet mitt på vei mot det samme, på vei mot den hun var."

Det er velskrevet roman som både er realistisk og full av kjærlighet. En svært ærlig roman som det er umulig å ikke bli berørt av. 

Forlaget Oktober
2017
226 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

søndag 15. april 2018

Peter May: Svarthuset og Lewismannen (Krimtrilogi)


Akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke bestilte tredjeboka i trilogien med det samme! Har slukt disse to i helga, og kan nesten ikke vente på den siste. Så utrolig spennende med krim fra Hebridene.

Svarthuset. Bøkenes hovedperson er Fin Macleod, egentlig Finlay, som er politi i Edinburgh. Men røttene hans er fra Hebridene, og nå blir han sendt dit for å sjekke ut om to bestialske mord, begått langt fra hverandre, kan ha sammenheng. Som ung flyktet Fin fra øyene, etter en tøff oppvekst i et røft miljø. Men tilbake igjen kommer minnene, og etter hvert som saka oppklares, konfronteres han med fortida.

Sjøl om årene har gått, tvinges Fin motvillig til å innse at såre opplevelser i barndommen ikke er glemte, og at det karrige øyriket enda har tak på han. Møter med barndomsvennen Artair og den første store kjærligheten Marsaili, er sterke og gripende, og får konsekvenser.

Her er mange sterke beskrivelser av gamle skikker fra Hebridene, og særlig er det sanking av fugler på klippeøya An Sgeir, 60 km nord for Lewis, som fungerer som en manndomsprøve for ungguttene på øya, som griper en. Hvert år blir ca 2000 havsuler drept, i den såkalla gugajakten. Ikke ufarlig, i de sleipe fjellsidene.
Havsuleøya Sul Sgeir 

Beskrivelser av miljø og klima på de vindfulle øyene er en del av historien, og gjør den ekstra sterk og troverdig. Alt i alt en hjerteskjærende fortelling, der beskrivelsen av livet til Fin er en like viktig del som krimgåten.

Bok nummer to er Lewismannen.
Etter å ha lest Svarthuset, kjente jeg personene godt, og kunne kaste meg rett ut i handlingen i denne boka. Her starter det med en flott beskrivelse fra torvtaking i myrlandskapet på Hebridene. (Noe som ikke er ukjent for meg, da min mann som er oppvokst på Smøla, ei vindfull og hardbarka øy, med Island som nærmeste nabo mot vest, var med på dette arbeidet sammen med familien som liten gutt, og har mange fortellinger fra den tida. Og myrlandskapet har fremdeles tydelige sår der torva ble tatt opp.)

Nå har Fin Macleod sluttet i politiet, og er på vei for å slå seg ned på Isle of Lewis, barndomsriket. Her vil han se om han kan finne tilbake, og kanskje klare å rette opp mye av det vanskelige fra tidigere tider.

Da torvtakere finner et godt bevart lik i torva, må Fin ufrivillig stille opp i letinga etter identiteten til den drepte. Det som en trodde var et lik som hadde ligget i hundrevis av år, viser seg å ha Elvis-tatovering, noe som heller peker mot femti-åra. Nå dukker godt bevarte hemmeligheter opp, og ikke alle er like lette å fordøye for de det gjelder. Marsailis far lider av Altzheimers, og det viser seg at den drepte kan være i familie med han. Men det er ikke enkelt å finne fram til sammenhengen, når hukommelsen svikter.

Dette ble faktisk en enda mer spennende og velskrevet bok enn den første. Naturbeskrivelsene er fortsatt slik at en kjenner saltsprøyten og vinden mot kroppen. Personene er ekte og troverdige, både når det gjelder positive og dårlige egenskaper. Her er sterke beskrivelser om hvordan en dement sliter med minner som tåkelegges og blir borte. Og beskrivelser om kjærlighet og tap.

Peter May er virkelig en fantastisk krimforfatter , og nå kan jeg nesten ikke vente til tredjeboka er kommet i hus.



Goliat forlag

2017

Svarthuset 361 sider

Lewismannen 310 sider

Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne

Lånt på biblioteket


fredag 13. april 2018

Jean-Louis Adorsen: Høstmørke (Krim)



En kjent og rik politiker blir drept på hyttetur, der han er sammen med en elskerinne. En journalist fra Søkelyset er tilfeldigvis i nærheten, og sikrer dermed avisen store opplagsrekorder. Samtidig møter vi en annen journalist i avisa, Thomas Vestmark. Han har hatt et oppdrag i Trøndelag, og er på vei sørover. På Dovre plukker han opp en haiker, en ung jente, Sara. Hun er taus om seg sjøl, men det kommer fram at hun skal lete etter  en mann hun har møtt tidligere. Thomas får godhet for jenta, og lar henne bo i leiligheten hans inntil videre. Snart skjer et nytt mord, denne gangen er det en av journalistene i avisa som er brutalt tatt av dage. Det blir uro på arbeidsplassen. 

Jeg ble fanget allerede fra de første sidene i boka, og hadde vansker med å legge den fra meg. Et godt driv fører leseren gjennom en intrikat verden, der flere drap blir begått. Alle de drepte er journalister i Søkelyset. Hva er fellesnevneren, og hva har disse med hyttedrapet på millionærpolitikeren å gjøre?

Det er mange fortellere, og jeg måtte konsentrere meg for å få med meg hvem som var fortelleren i hvert nytt kapittel. Men dette gikk helt greit etter hvert som jeg ble kjent med de ulike personene.
Forfatteren skriver godt, med god flyt. Jeg har tro på personene. Thomas, som er bokas helt, er en  mann i femtiåra som bor alene. Han framstår som en sympatisk kjernekar. Sara, som etter hvert får en større rolle i boka, er en sjarmerende tenåring, med styrke og pågangsmot. Hun er en kløpper med data, og vi blir kjent med en del av den digitale verden som for de fleste av oss er totalt fremmed.

Konkluderer med at dette var en krim etter min smak, og jeg anbefaler boka så absolutt. Håper at Jean-Louis Adorsen kommer med flere kriminalromaner, der vi kanskje kan møte Thomas og Sara igjen.

Adorsen.no
2017
393 sider
Bokmål
Leseeksemplar

onsdag 11. april 2018

Jan Kjærstad: Berge (Roman)


Blankvann i Nordmarka, august 2008. Fem mennesker blir funnet med strupene skåret over. Ap-pampen Arve Storefjell, datteren Gry, hennes franske kjæreste og hans datter.  Alle går ut fra at terrorister står bak ugjerningen.

Historien er blir fortalt gjennom tre stemmer, som forteller fra sitt ståsted. Vi møter journalist Ine Wang som nettopp har skrevet en biografi om Storefjell. Hun har følt seg akterutseilt i det siste, men drapene endrer alt. Hun kan nå lage et portrettintervju om Berge og om hans forhold til avdøde, Gry Storefjell.
Tingrettsdommer Peter Malm, med et britiske vaner, lever et tilbaketrukket liv og ikke opptatt av oppmerksomhet. Men for han vil også denne saken endre alt.
Den tredje fortelleren er Nicolai Berge, ekskjæreste til Gry. Han har egentlig aldri klart å glemme henne. Han har aldri nådd opp til "å bli noe stort", slik som foreldrene og samfunnet forøvrig har hatt store forventninger til. Han skriver noveller og liker seg best i skogen ved bålet.

I denne romanen er domstolen teateret. Vi opplever at vitnene og tilhørerne i rettsalen har forhåndsdømt den tiltalte. Vitner, sakkyndige og etterforskere er styrt av mediene. Jeg opplever en sterk kritikk og satire over media og rettsapparatet. Mangel på objektivitet og rettferdighet i rettssalen. Vi opplever også hvordan massene samler seg mot offeret. Noe vi kjenner igjen fra mediaverdenen mer og mer etter hvert. Nicolai Berge representerer både den svake og mislykkede, men også som den intellektuelle og kreative. 

Romanen er svært strukturert og godt skrevet. De tre som forteller historien uttrykker seg ulikt, noe Kjærstad får godt fram ved å bruke språket på forskjellig måte, slik at karakterene blir autentisk og ekte. Romanen har svært mange kvaliteter, og er en tankevekker for oss som leser den. En bok jeg har lest med stor interesse og glede, sjøl om den ikke akkurat er særlig oppløftende. Den bygger seg opp mot en dramatisk slutt, der leseren blir sittende igjen med et stort spørsmålet. Svaret ikke er gitt, så her har fantasien fritt spillerom. 
En bok mange har lest og likt. Anbefales på det varmeste.
  

Aschehoug
2017
379 sider
Bokmål
Leseeksemplar


tirsdag 10. april 2018

Erika Fatland: Grensen (Fakta, reise)

Dette blir en kort liten smakebit fra av en lang, innholdsrik reise, gjennomført av  Erika Fatland. Reisen hun har gjort er en helt utrolig spennende, strabasiøs og eventylig reise med ulike framkomstmidler gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og til slutt Norge. Hun har vært innom 14 land, i løpet av  259 dager.  Målet var å samle historien til alle Russlands naboland, ikke Russlands historie. Dette har Fatland gjort ved bruke kildemateriale for å fram fakta, vitnemål fra mennesker hun møter, og egne refleksjoner og følelser etter hvert som reisen går fram.
Russlands omkrets er nesten 58.000 kilometer, og nabolandene som ligger i Europa og Asia . Her har alle avarter av styresett, fra det falske diktaturet Nord Korea til et av verdens beste demokrati, Norge. Russland har til alle tider, som en stormakt, underlagt seg andre folkeslag, flyttet grenser og gjort diverse overgrep som det fremdels funnes spor etter. Fatland møter mange mennesker som sitter med sterke minner gjennom generasjoner fra slike hendelser. Og hun klarer å gi disse et ansikt, slik at leseren tar inn over seg det vi vanligvis bare leser om, i  en verden som er så fjern at det for de fleste av oss er som i et eventyr. Men her er det ikke bare eventyr, men tøff realisme.  

 Historiske fakta ispedd forfatterens møter med ulike mennesker fra fremmede land og kulturer gjorde denne boka så absolutt lesverdig! Jeg er imponert over vågemotet og nysgjerrighet en til Erika Fatland, som resulterte i denne flotte boka.

artemisia og  leseogreiselyst har også blogget om boka.

Kagge forlag
2017
642 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

søndag 8. april 2018

Linda Klakken: Det fins et rom i meg som står tomt (Dikt)




"Linda Klakken (f. 1979) er fra Ålesund. Hennes skjønnlitterære debut, diktsamlingen Mamma, kone, slave, fikk mye oppmerksomhet høsten 2013 og ble kåret til en av årets beste bøker i både Dagbladet og Bokmagasinet.
Linda Klakkens fjerde diktsamling er en samling eksistensielle kjærlighetsdikt om en tidvis pinet, tidvis mørk, men også stjerneklar relasjon mellom hun og hun. Som både får og ikke får hverandre. Som vet at det kunne gått, og at det aldri går. En umulig framtid fanget i en håpløs nåtid: et tomt rom inni deg." 

Har lest dikt et par dager nå. God avkobling fra krim, som det er blitt mye av i det siste. Denne diktsamlinga dukket tilfeldig opp på eBokBib, der jeg ofte streifer for å lete etter noe interessant å lese. 

Disse diktene er korte, enkle og kraftfulle. Jeg har lest de tre ganger, og nyansene kom bedre til rette etter hvert. Her er mange sterke bilder som er både vakre og  talende . 

hver gang du holder
blikket
kalver en del 
av fonna
i meg

det fins et rom i meg
som står tomt
i blygt værelse
hvor tida står stille
der inne 
har jeg tatt vare på
alt vi sa
og ikke gjorde

Syns det er vanskelig å plukke ut eksempler, da hele samlinga er som en helhet. 
En enkel liten diktsamling, verdt å lese.

beathe har også lest diktene og lagt inn omtale i dag!

Flamme forlag
2018
72 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

lørdag 7. april 2018

Svanhild Amdal Telnes: Om nettene brukar mor dråpeteljar (Dikt)


Dette er ei svært sterk samling dikt.  Ho, som heite Anna, vender attende til heimen, og tenkjer at ho ikkje vil drøyme om kva denne heimen kunne romma. Her har ho vakse opp med ei dominerande og valdeleg mor, ein far som støtta ho og broren, men som vart for veik.  Men faren døyr, og ho har ingen lenger. Broren har også svikta. Sjølv etter at ho treffer ein kjærast og flytter ut, heng minna så sterkt i henne at ho ikkje vil fungera. Ho ser attende på vonde minner, som gjennom eit polaroidkamera
Dette handlar om å leve med traumer etter ein barndom med svik, skam og sorg. Ho lever med minner, og er redd dei har prega ho slik at ho ikkje vert ein god omsorgsperson sjølv.  Men det er von i å flette nye korger, når dei gamle brest. Eg likte denne såre og talande diktsamlinga godt. Forfattaren har fått fram eit bodskap gjennom språklege, sterke bilete. Lenge sidan eg vart så fanga av språk og innhald som eg vart no. Ein flott diktdebut.
Her kunne eg gjeve mange gode smakebitar, men vel disse:  

Om nettene 
brukar mor dråpeteljar
i arbeidet sitt
Ho plasserer
små, salte perler
langs kinnbeina våre
Er det i fjøro ho finn dei?
Mor legg frå seg
dråpeteljaren og
tel timar til daggry.

I Firenze kjøper far
ein mortar av gå granitt.
Han seier:
Denne er til deg
jenta mi.
Han seier: Ein reiskap
du kan knuse minner med.

Idet bror min legg
hendene sine
rundt brysta mine,
spreier oska seg med vinden
og legg seg på fjerne fjell.

Når eg fortel deg om der eg vaks opp, er du med meg tilbake. Du held meg 
hardt i handa, leier meg rundt i helveteshuset, du sit saman med oss ved bordet.

Gjennom de fagre riker på jorden,
går vi til paradis med sang,
og ho trur på det.
Mor trur på paradis,
eg håper helvete finst


Gyldendal
2018
88 sider
Nynorsk
Lese som eBokBib