lørdag 11. mars 2017

Pia Edvardsen: Vi var aldri brødre (Roman)

vi-var-aldri-brodre

Dette er ei historie om et hus og en familie i Nord-Norge et sted. Jeg-personen i boka og faren hennes sitter ved dødsleiet til farmor. Søster og mor er på vei nordover, de kommer til begravelsen. Mor og far er skilt, og har ingen kontakt lenger.  De to søstrene har heller ingen god kontakt, de bor langt fra hverandre og ser ikke hverandre så ofte.  

Når de nå skal vaske ned en leilighet farmoren hadde den siste tida, kommer tankene på barndommen sigende inn.  I sommerferiene var de mesteparten av tida hos farmor, i farens barndomsrike.  Det er noen år mellom de to søstrene, men storesøsteren måtte hele tiden hold den lille i handa, passe på henne. Lillesøster var lys og pen, som moren. Det virker som om det var mye misunnelse, mellom dem, søskensjalusi. Men samtidig hadde de mye til felles, og lekte mye sammen i den vakre naturen hjemme hos farmor.

Jeg-personen  har problemer med søvnen, hun har ingen klare tanker om framtida. Etter at moren og søsteren er reist igjen, går hun og faren sammen på det lille bruket.. De gjør de samme sakene som den tida de ferierte her nord, fisker, er mye ute i naturen. Men det virker ikke som at de kommuniserer særlig godt.  Da faren også reiser, bestemmer hun seg for å bli i farmorhuset, vinteren igjennom. Kanskje hun finner ut hva hun vil, her i barndomslandet? 

En helt grei debutroman, uten at den ga meg så mye. En fin liten historie, men med hentydninger til at noe har skjedd en gang i tida, noe en gjene vil vite mer om. Sitter igjen med en litt uavklart sak. Og kanskje det er det forfatteren vil vi skal gjøre?

beathe har også lest boka.

Aschehoug
2016
126 sider
Bokmål
Lånt på biblioeket

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar